Cappelen Gruppens virksomheter har en lang historie i Ulefoss og omegn. Det hele startet så langt tilbake som i 1729, det året Didrik von Cappelen (1699-1768) kjøpte de første skogeiendommene i området.

I 1835 kjøpte Diderik Cappelen (1795-1866) det som den gang het Holden Jernværk av den norske stat. Navnet ble allerede året etter endret til Ulefos Jernværk.

Diderik Cappelen konsentrerte seg i første rekke om å etablere lønnsom og god drift ved jernverket. Han la om driften ved verket ved å utvide støperiet og redusere stangjernproduksjonen. I 1848 fikk han bevilling til å starte sagbruk på Ulefoss.

Diderik Cappelens sønn, Severin Diderik Cappelen (1822-1881) overtok eiendommene og øvrige virksomheter i 1854. Han fortsatte farens drift ved jernverket, og bygde nytt sagbruk i 1881. I tillegg utvidet han eiendommen ved oppkjøp av skogeiendommer i Holla, Lunde, Solum, Lårdal og Kviteseid. Han la også grunnlaget for at Holla Gård ble en storgård ved å slå sammen Tveitgårdene og to Hollagårder.

S.D. Cappelen hadde en yngre bror, August Cappelen (1827-1852), som tross sin korte levetid rakk å bli en anerkjent og betydelig billedkunstner. August Cappelen hadde stor forkjærlighet for naturen i hjemtraktene, og flere av hans motiver er hentet fra traktene rundt Ulefoss.

I 1860 ble områdene rundt Norsjø rammet av storflom. Vannmassene fra elven gjorde betydelige skader på jernverket. Takket være stor innsats fra folk i bygda ble det bygget en voll som hindret ytterligere ødeleggelser. Ulefos Jernværk ble reddet. Som takk for innsatsen forærte Severin Diderik Cappelen ny kirke på Ulefoss. Kirken ble innviet i 1867. Det var også i Severin Diderik Cappelens tid at hovedbygningen på Holden fikk sin nåværende form. Den gamle bygningen fra ca. 1730 ble innlemmet i det nye bygget i 1857.

I 1885 overtok sønnen Diderik Cappelen (1856-1935) virksomhetene. Jernverksdriften gikk inn i en ny epoke ved bruk av elektrisk kraft. Den første tiden ble elektrisitet bare benyttet til belysning, men på begynnelsen av nittenhundretallet ble det også tatt i bruk i driften ved jernverket. Gruvedriften i Fensgruvene ble lagt ned. Med tanke på fremtidig bruk av elektrisk kraft i jernverksproduksjonen, kjøpte Diderik Cappelen vannfallene ved Vrangfoss i 1907.

Sønnen, Harald Severin Diderik Cappelen (1892-1980) overtok virksomheten i 1919. Både under hans og sønnen Diderik Cappelen (f. 1923-2017) sitt eierskap har virksomhetene i Cappelen Gruppen blitt ytterligere modernisert og utvidet. Driften ved Ulefos Jernværk, på Holla Gård og i S.D.Cappelen Skoger har gjennomgått store forandringer, og nye virksomheter har kommet til.

I dag er det Carl Diderik Cappelen (f. 1955) og Johan Diderik Cappelen (f.1988) som fører den tradisjonsrike virksomheten videre inn i en ny, utfordrende og spennende fremtid.

Den eldste skriftformen for Holla var en sammensetning av halr og vin, som betyr et sted med hellende beliggenhet. Og Holla Gård ligger, som navnet tilsier, høyt og fritt med hellinger fra høydedraget mot sør og øst.

Man skrev Hollen i 1527 og Holden i 1602. På 1890-tallet gikk man tilbake til å bruke Hollen, men siden 1917 har Holla vært benyttet.

Holla Gårds historie er nært knyttet til Ulefos Jernværks historie. I 1676 kjøpte forretningsmannen Halvor Sørensen Borse, eier av Fossum Jernværk, Ulefos Jernværk og Holla Gård. Siden den gang har gården og jernverket hatt samme eier.

Da Diderik Cappelen (1795–1866) kjøpte Holden Jernværk i 1835, fulgte Holla Gård med, og har siden tilhørt Cappelenfamilien.

Sønnen, Severin Diderik Cappelen, slo sammen Holla nordre og Holla søndre, samt Tveit vestre og østre, som lå mellom Holla og Melteig. Gården er i dag på ca. 1100 daa jord og er Telemarks største gårdsbruk.

Gården har ingen skog, da disse er samlet i S.D. Cappelen Skoger.

Det er fire bygninger på Holla Gård. Etter et lynnedslag i 1868 ble den nåværende driftsbygningen oppført, og senere modernisert med blant annet to korntørker. Våningshuset er fra ca. 1800. Det har siden blitt påbygd, samt blitt modernisert i 1994. I tillegg finnes det gamle meieriet og den gamle stallmesterboligen.

I 1729 kjøpte Didrik von Cappelen (1699–1768) de første eiendommene i Lunde i Telemark. Dette dannet grunnlaget for dagens skogeiendom, som består av            ca. 188 000 daa skog fordelt på kommunene Nome, Skien, Drangedal, Kviteseid og Tokke.

Skogene rundt Ulefoss var, i tillegg til gruvene på Fen og vannfallet, en forutsetning for etablering av jernverksvirksomhet. Behovet for trekull til utvinning av råjern i masovnen var stort, og jernverkseieren hadde førsterett til skogsvirke innenfor en cirkumferens på ca. 30 kilometer. Hogst, kjøring og kullbrenning var en betydelig virksomhet i nærområdene rundt Ulefoss, og ble etter hvert utvidet til områder lenger unna jernverket. Denne virksomheten opphørte på 1870-tallet da råjernsfremstillingen ved hjelp av trekull stoppet.

Skogen var en viktig arbeidsplass på landsbygda. Hogst, kjøring, fløting og barking ga arbeid til mange. Helt fram til tomannssagen kom på 1920-tallet og barkespaden rundt 1930, hadde skogsarbeidet foregått med øks. Skogsarbeiderne utførte arbeidet med to økser: en fellingsøks og en kvisteøks. Transporten av tømmeret foregikk med hest og ved fløting.

Etter hvert ble skogsdriften mekanisert. Øks og hest ble byttet ut med motorsag (1940-tallet) og traktor. Et godt utbygd skogsbilveinett medførte at det ble mer rasjonelt å frakte tømmeret med biler enn via vannveiene, og arbeidet med fløtingen opphørte. I skogsbygda Landsmarka arbeidet det på 1940- og -50- tallet mellom 150 og 200 mann i skogen vinterstid, noe som viser hvor stor og viktig arbeidsplass dette var for lokalbefolkningen.

Dagens skogsdrift foregår vesentlig med store skogsmaskiner som både hogger, kvister og frakter tømmeret fram til skogsbilvei.