I 1729 kjøpte Didrik von Cappelen (1699–1768) de første eiendommene i Lunde i Telemark. Dette dannet grunnlaget for dagens skogeiendom, som består av            ca. 188 000 daa skog fordelt på kommunene Nome, Skien, Drangedal, Kviteseid og Tokke.

Skogene rundt Ulefoss var, i tillegg til gruvene på Fen og vannfallet, en forutsetning for etablering av jernverksvirksomhet. Behovet for trekull til utvinning av råjern i masovnen var stort, og jernverkseieren hadde førsterett til skogsvirke innenfor en cirkumferens på ca. 30 kilometer. Hogst, kjøring og kullbrenning var en betydelig virksomhet i nærområdene rundt Ulefoss, og ble etter hvert utvidet til områder lenger unna jernverket. Denne virksomheten opphørte på 1870-tallet da råjernsfremstillingen ved hjelp av trekull stoppet.

Skogen var en viktig arbeidsplass på landsbygda. Hogst, kjøring, fløting og barking ga arbeid til mange. Helt fram til tomannssagen kom på 1920-tallet og barkespaden rundt 1930, hadde skogsarbeidet foregått med øks. Skogsarbeiderne utførte arbeidet med to økser: en fellingsøks og en kvisteøks. Transporten av tømmeret foregikk med hest og ved fløting.

Etter hvert ble skogsdriften mekanisert. Øks og hest ble byttet ut med motorsag (1940-tallet) og traktor. Et godt utbygd skogsbilveinett medførte at det ble mer rasjonelt å frakte tømmeret med biler enn via vannveiene, og arbeidet med fløtingen opphørte. I skogsbygda Landsmarka arbeidet det på 1940- og -50- tallet mellom 150 og 200 mann i skogen vinterstid, noe som viser hvor stor og viktig arbeidsplass dette var for lokalbefolkningen.

Dagens skogsdrift foregår vesentlig med store skogsmaskiner som både hogger, kvister og frakter tømmeret fram til skogsbilvei.